34+2, stadig nærmere målet

Jeg synes tiden har gått veldig sakte den siste tiden, sikkert fordi formen har vært sånn passe, og det virker som en evighet til Knøtto skal komme ut.
Nå kan det jo godt hende at hun bare har 3 uker igjen til heving og feitekur, det får vi vite i morgen. Uansett er ikke 6 uker spesielt lenge, men som kjent er det de første og siste ukene av et svangerskap som føles som de lengste og de som går treigest.
Jeg driver fortsatt å påstår at formen egentlig er fin, og har konkludert med at det sikkert er fordi jeg ikke kaster opp. For symfysen gjør vondt for den minste lille ting og kynnere har jeg hele dagen, så veldig fin er formen strengt tatt ikke. Det er ikke sjelden mannen må hjelpe meg i seng og få av bukser og sånnt fordi jeg ikke klarer å løfte beina, og neglelakken på tåneglene er skallet av for lengst og leggene blir ikke akkurat barbert og klar for sommeren. Jeg når rett og slett ikke ned.
Egentlig litt uvant, for forrige gang hadde jeg ingen problemer med å lakke negler til termin. Men da var jeg jo tross alt i de spreke tyveårene, så det har sikkert noe med saken å gjøre. Eller noe.

I dag har jeg hatt Knotten hjemme, og det har gått fint. Vi har ikke kranglet, han har sett tv og vekket meg ikke før han glemte seg og ble våt på den bandasjerte fingeren han har sydd. Det er nok ikke krise at den blir våt lenger, men det er greit å bytte likevel ettersom det bare er kompress og plastertape; det blir jo søkkvåt og tørker aldri.
Den unge mannen ble hentet i barnehagen av min mor i går, og var overlykkelig da hun kom tidlig. Der var stort sett bare småttiser igjen, og det var visst kjempekjedelig. Det fine med at hun hentet tidlig, var at hun rakk å gi den langhårete ungen en sommerklipp som var høyst nødvending, og så var han jo der resten av ettermiddagen så vi kunne gå ut og spise middag.
Etterpå var vi nede hos min farmor (hun er på rehab-greier pga. ryggen), der det har blitt pusset opp soverom mens hun har vært borte som en overraskelse. Mannen og jeg kom akkurat i tide til å montere sengen, og godt var det. Vi reddet nok ekteskapet til mine foreldre der, gitt. Vi er tross alt durkdrevne ikea-montører, og lar oss ikke pelle på nesen av dårlige danske bruksanvisninger (hva er det med danske flatpakkede møbler og skruer? Hvorfor kan de ikke lære litt av svenskene a.k.a. IKEA?). Vi var ferdige på et blunk, mine foreldre hadde holdt på til langt på natt.
Alt jeg gjorde var å lese høyt og peke på hvilke deler som skulle hvor. Det krever tross alt en kvinne å skjønne en bruksanvisning, med mindre vi snakker lego.
Hengevuggen (Mawok) som vi har kjøpt er forresten på postkontoret og venter på å bli hentet, så da blir det nok tull og tøys og leking med bamsene til Knotten i løpet av ettermiddagen. Vi må jo teste den ut før Knøtto kommer.
Og da er vi egentlig klar ... Stellebord, vogn og lekegrind er fortsatt hos mine foreldre, og babysengen er nå lokalisert til tante på Osterøy og organisert brakt til byen (de reiser på ferie straks), så da skal vi klare å ha alt i hus om Knøtto kommer om 3 uker.
At rommet fortsatt er bebodd av Knotten og at mannen ikke har begynt på Knotterommet, det får vi ta som det kommer.

Skravlepapegøyenytt:
Han digger jordbær. Og kjefter når han har spist opp. I dag badet han noe så inni hampen at han så ut som, ja, en druknet fugl. Søkkvåt fra topp til tå, og så utrolig fornøyd med seg selv. Sutlefugl.

Skøyerfugl

I går var Skravlepapegøyen ute og fløy på kvelden, og ville bare ikke inni buret sitt. Mannen og jeg skulle ned og se på tv, så vi lukket bare dørene til kjøkkenet og stuen slik at vi hadde kontroll på hvor fuglen var. Han har ikke funnet på særlig med rampestreker, annet enn å spise på sukkerertplanten til Knotten, så han fikk nå bare flakse rundt.
Etter en tid gikk mannen opp for å se om fuglen hadde parkert seg i buret igjen, men der var ingen fugl. Det var faktisk ingen fugl å se i det hele tatt!
Mannen ropte på meg, og jeg fikk nå vraltet meg opp trappene, og så satte vi i gang leteaksjonen. Ikke på kjøkkenskapene, ikke på bokhyllen, ikke i noen vinduskarm (og alle vinduene var lukket), ikke på gulvet eller på skjenken - absolutt ingen steder var lille Pellegutt, og jeg kjente at panikken kom sigende. Mannen klatret på kjøkkenet og lurte på om det var noen steder fuglen kunne ha krøpet inni, men ingen fugl var å se og ingen fugl kunne høres. Vi ropte og plystret og tjohei, og jeg ble mer og mer rasjonell. Her har vi hatt fuglen i en knapt en måned og så skjer dette.
Mannen fant frem krakken for å klatre opp og se om han lå oppå bokhyllene tett inn til veggen eller noe, og plutselig kom Pellegutten flaksende. Den lille rampeparakitten hadde rett og slett satt seg til å sove inni en av hyllene i bokhyllen, litt bak et morsdagskort som Knotten laget en gang. Der satt den lille stakkaren og ante fred og ingen fare, før mannen plutselig var der (han så ham ikke, for øvrig) og vekket fuglen fra sin dype søvn.
Etter et par stressende runder rundt i stuen fikk vi lokket fuglen inn igjen i buret og krisen var avblåst, takk gud og lov. Vi gjør nok ikke helt den tabben der igjen, gitt.